HOME LG4C

Katharina Barbosa Blad
Yamile Calderon & Edward Cunniffe
Shwan Dler Qaradaki
Hjørdis Kurås
Andrea Lange
Beate Petersen & Dimitri Lurie
Lars Sandås
Ulla Schildt
Kjetil Skøien
Johanna Zwaig
Marit Schade Ødegaard
Hedi Zandiyeh




Home EXILES 

Katharina Barbosa Blad
Yamile Calderon
Ulla Schildt
Shwan Dler Qaradaki
Andrea Lange
Sam Iravanian
Malin Lennstrom-Ortwall
Mona Bentzen
Marit Ødegaard
Hjørdis Kurås
Lars Sandås
Beate Petersen
Adriana Alves

Gjestekunstnere:

Katrine Meisfjord
Endre Tveitan
Johanna Zwaig
Hedi Zandiyeh



Om oss

Film program

Presse

Bilder

Aktuelt


































                                                                                                            



                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                   






Local love?

Av Kari J. Brandtzæg

En iskald dag i februar vandret jeg rundt i Oslo sentrum. Byen var nedstengt og det var få mennesker i gatene. På et butikkvindu stod det med store hvite bokstaver: «Local love». Jeg funderte over begrepet «lokal kjærlighet» mens jeg gikk hjemover. Vel hjemme foran PC-en googlet jeg uttrykket, som viste til alt fra markedsføring av dansk design til en rekke ideelle tiltak som er iverksatt siden covid-19 rammet verden i mars 2020. I skrivende stund har det gått ett år siden mennesker over hele kloden ble tvunget til å leve med strenge restriksjoner; vi går med munnbind, folk mister jobbene sine, restauranter og barer holder stengt og vi kan knapt treffes over en kopp kaffe, i alle fall ikke gi hverandre en klem. Alle må forholde seg til sitt lokalmiljø, sin kohort, og for de ensomme blir ensomheten enda mer påtrengende. 

Det lokale har dermed fått en renessanse dette året. Mange har begynt å dyrke grønnsaker i potter i vinduskarmer, på balkonger, i bakgårder eller på hageflekker. På Facebook har det dukket opp grupper til støtte for nabolaget, der man oppfordres til å kjøpe kaffe på hjørnet og handle i nærbutikken. Pandemien har begrenset vår bevegelsesradius, og det tidligere mantraet «Tenke globalt, handle lokalt» har fått ny betydning. Kanskje vil viruset tvinge oss til å ta bedre vare på naturen og leve mer klimavennlig, men samtidig har nedstengningen forsterket vår tids økende humanitære, økonomiske og politiske kriser. Verdensøkonomiens tilbakeslag vil prege alle sider av samfunnet i lang tid. Det er derfor fare for at den franske forfatteren Michel Houellebecq får rett i sin dystre spådom fra våren 2020 om at verden blir den samme igjen etter covid-19, bare litt verre.

Siden 1990-tallet har det innen humaniora og samfunnsvitenskapene vært fremmet en flerkulturell og global tenkning. Professor i sosialantropologi Thomas Hylland Eriksen var blant de første talspersonene for denne tenkningen og utviklet tidlig på 2000-tallet en ny kosmopolitikk for det 21. århundre. Nå har han for lengst observert at koronavirusets effekter fører til en tilbaketrekning fra det globale, hvor enkeltnasjoner konkurrerer om vaksinedoser. Nasjonens grenser har dessuten fått en ny rolle som kontrollposter for smitte, som ingen slipper forbi uten å bli testet og satt i karantene. De internasjonale reiserestriksjonene gjør at norgesferier og hyttesalg har fått et oppsving. Det er blitt et nødvendig onde (eller en glede) å lære om hva vårt hjemland har å by på av vakker natur og lokale spesialiteter.

Da jeg var student på 1990-tallet var studiene preget av kritisk tenkning omkring det nasjonale. I likhet med at forfatteren var død, lærte vi at nasjonen var død, mennesket hadde ikke røtter, det hadde føtter. Stadig ble også pensumlitteraturen endret fordi verdensbildet forandret seg drastisk på kort tid. Berlinmurens fall i 1989 og Sovjetunionens oppløsning i 1991 skjedde parallelt med internettets utbredelse. Verden ble mer gjennomsiktig og tilgjengelig gjennom dataskjermen og med økende flyavganger. I globaliseringens tidsalder erfarte min generasjon at mennesket var mobilt, at vi lett kunne krysse grenser for å utforske nye og mer eksotiske kontinenter. Vi tok studieopphold i utlandet og lærte å tilegne oss språk og kulturer, men det var samtidig trygt å ha det norske passet i vesken og den norske sosialdemokratiske velferdsstaten i ryggen, om noe skulle skje.

En global orientering gjorde seg naturlig nok også gjeldende i kunstfeltet, og det med stor styrke. Modernismens frembrudd sammenfalt med jernbanenettets utvikling, og kunsten har siden den gang vært transnasjonal i sin orientering. I 1995 skrev kunstteoretikeren Arthur Danto i essayet «Mapping the Art World»om hvordan det internasjonale kunstkartet ikke lenger burde bestå av de tradisjonelle sentrene som Paris og New York. Rimeligere reiseruter gjorde det økonomisk lettere for kunstnere å forflytte seg og å delta på residencies og workshops i fjerntliggende strøk. De mange kunstbiennalene og festivalene som poppet opp, ble også viktige møteplasser på tvers av geografiske, politiske og kulturelle grenser. Ofte var de motivert ut fra en ambisjon om å motvirke en etablert anglo-amerikansk, kommersiell og tradisjonell verkforståelse. Det var ikke lenger kunstverket i seg selv som var bestemmende, men hvordan kunstneren og kunsten samhandlet med verden. Det tradisjonelle kunstobjektet skapt på atelieret ble erstattet av en ny dokumentarisme, der kunstneren kunne minne om en sosialantropolog eller journalist med kameraet som verktøy. Bildemediet lot seg dessuten lett sirkulere globalt over nettet.

Det handlet samtidig om å få frem nyansene i det globale mangfoldet. Ønsket om å se og inkludere «den andre» ble en drivkraft i kunstfeltet som ikke var problemfri. For hvem hadde rett til å snakke på vegne av hvem? Ofte var det et hvitt privilegert blikk som satte premissene, og mange kunstverk ble kritisert for en «eksotisme» der avsenderen selv ikke hadde erfart den virkeligheten som verket søkte å formidle. I etterkant av 11. september 2001 økte konfliktnivået i verden og en mer sosialt engasjert kunst som tematiserte ytringsfrihet, overvåkning, flukt, krig, migrasjon og menneskeverd ble toneangivende. En etisk problematikk forfølger alltid kunst som vil påvirke politikken, men er det bedre å la være å la seg engasjere?

Vår tids endrete politiske og sosiale strukturer preger den Oslo-baserte samarbeidsplattformen Louises gate 4C. De fjorten kunstnerne bak utstillingen Undersøkelser av det felles eide drives av en vilje til å utforske vår tids globale fellesskap med et empatisk blikk, der menneskeverd og menneskerettigheter står sentralt. Det er likevel store forskjeller i kunstnernes metoder, som speiler deres sammensatte bakgrunner og multikulturelle erfaringer fra Colombia, Norge, Finland, Iran og irakisk Kurdistan. I flere verk tematiseres en verden som også før covid-19 var preget av økende kontroll og humanitære kriser.

Det er lenge siden 1990-tallets utopier om en grenseløs verden uten totalitære regimer. Kunst i seg selv kan ikke revolusjonere verden, men jeg tror at den sosiale kunstens subjektive og sanselige transformasjon av virkeligheten er avgjørende for å opprettholde et demokratisk samfunn. Denne utstillingen gir oss et mulighetsrom for refleksjon omkring menneskets sårbarhet og hvordan vi alle har et ansvar for å ta vare på hverandre. I enkelte verk møter vi et dystert bilde av hvordan biopolitikken virker, og de store menneskelige omkostningene som følger krig, flukt og migrasjon. Shwan Dler Qaradaki har selv kjent dette på kroppen da han kom som flyktning til Norge i 1999. I lydverket My Brother Still Whispers To Me hører vi broren Kamals rystende historie om fornedring og tortur som politisk fange i byen Suleimani i irakisk Kurdistan. Med den mobile overnattingsplassen, Urban(No)mads; HIDE retter Hjørdis Kurås søkelyset mot en ny fiendtlig arkitektur i det offentlige rom, som hindrer at benker og plasser gir bekvemme hvile eller skjulesteder for bostedsløse og papirløse flyktninger. Anonymiserte fotografier av hjemløse svever høyt oppe på galleriveggene, lik engler og helgener, i verket Exile on Main Street av Katharina Barbosa. I verket Achilesmachineforvandler hun FARC geriljaens uniformvester i Colombia til verktøy for fred.

Krigen i Syria startet for nøyaktig 10 år siden som en fredelig demonstrasjon mot president Bashar Al-Assad og utviklet seg til full borgerkrig. Over 5 millioner syrere er på flukt i andre land. I den enorme collagen In Ruinshar Lars Sandås tegnet Syrias tragedie ved å gjenskape landets skiftende religiøse og kulturelle storhet, fra antikke ruiner til tidlige kirker, klostre og festninger, som nå er gått tapt. I Kjetil Skøiens fotoprosjekt Lost Roomsmøter vi seks syriske flyktninger i Norge, ansikt til ansikt. De beskriver i detalj interiøret i et rom de en gang levde i og som nå er ødelagt, bombet og tapt for alltid. I performanceverket Sounds Through the Wall synger Johanna Zwaig om verdens urett, og gir oss et håp om at protest hjelper, bare vi insisterer og repeterer lenge nok. Beate Petersens og Dimitri Luries videodokumentarTheatre of Tears tar oss med på et ti dager langt sorgrituale til minne om mordet på Muhammeds barnebarn Imam Hussein i Karbala i 680. Seremonien kan ses som et psykodrama eller kollektiv renselse, men for det iranske presteskapet er ritualets insisterende kraft viktig for å motvirke USA og den vestlige verdens innflytelse på Iran.

Siden 2. verdenskrig tok slutt i 1945 har Norge erfart få kriser, en av dem var 22. juli i 2011, og nå covid-19. Koronaviruset har fått store konsekvenser for kunstfeltet, med lukkede museer og gallerier og avlysning av utstillinger. For noen kunstnere har pandemien kommet som en kjærkommen anledning til å senke skuldrene, rydde i arkivene, fokusere på arbeidet og slippe å haste av gårde ut på Gardermoen for å rekke et fly. For andre er livssituasjonen snudd på hodet, med tapte arbeidsinntekter og prosjekter som går i vasken. Denne utstillingen er også utsatt flere ganger, og noen av dem har mistet muligheten til å reise og fullføre filmprosjekter i andre land.

Det virker surrealistisk at vi for bare et drøyt år siden fartet hit og dit med fly for å se en en biennale, en utstilling eller delta i et møte. Det hviler derfor et nostalgisk skjær over Yamile Calderóns og Edward Cunniffes film Accidentally I got a GoPro med opptak fra ulike flyplasser og ventehaller, tatt over en fireårsperiode. Vi ser mennesker som stimler tett sammen foran lysende flater for å finne tider og gater, på reise til nye destinasjoner for å møte nye mennesker og oppleve noe som kanskje endrer livet for alltid. Filmen blir et bilde på hvor tett sammenvevet verdens befolkning er i det 21. århundre, eller var. En ny og mer innadvendt vending spores i Andrea Langes repetitive tegninger og collager Tracking (Space). De er utført dette siste koronaåret og vises sammen med videoverket Svart tautologi. I lyd og dokumentasjonsverket Møter i mjød av Marit Schade Ødegaard og Hedi Zandiyeh kobles det nasjonale og det globale. Gjennom servering av mjød og samtaler med kvinner fra Eritrea forstår vi at honningvinen, utvunnet av fermetert norsk honning, ikke bare har røtter i norsk vikingkultur, men også i afrikansk kultur og tradisjon. I fotografiene Dots, Lines and Secret Homecomings viser Ulla Schildt til menneskets behov for å kontrollere naturen og ville, eksotiske dyr. Når mennesket tar dyr og planter ut av sine naturlige habitater oppstår en ubalanse i økosystemet som fører til virus, som covid-19.